2. Anskaffelsesforskriftens virkeområde

Dette kapittelet inneholder veiledning om anskaffelsesforskriftens virkeområde, inkludert reglene om hvem som er oppdragsgiver, og hvilke typer kontrakter som er omfattet av forskriften.

2.1 Hvem skal følge anskaffelsesforskriften?

Anskaffelsesforskriften gjelder for følgende oppdragsgivere:¹

• statlige myndigheter²
• fylkeskommunale og kommunale myndigheter³
• offentligrettslige organer⁴
• sammenslutninger med disse virksomhetene⁵

De ulike kategoriene oppdragsgivere er nærmere beskrevet nedenfor.

2.1.1 Stat, fylkeskommuner og kommuner

Forskriften gjelder, for det første, alle etater og organer i staten, fylkeskommunene og kommunene.

Statlige organer er alle organer som utøver lovgivende, utøvende eller dømmende makt.⁶ Departementer, direktorater, fylkesmenn og domstoler er eksempelvis alle å anse som statlige organer. Felles for de institusjoner og virksomheter som regnes som statlige organer, er at de utgjør en organisatorisk del av den statlige forvaltning og ikke er skilt ut som et eget rettssubjekt.

Også på fylkeskommunalt og kommunalt nivå vil institusjoner og virksomheter som utgjør en organisatorisk del av den fylkeskommunale eller kommunale forvaltningen, være omfattet. Dette gjelder for eksempel skoler og sykehjem.

2.1.2 Offentligrettslige organer

Forskriften gjelder også offentligrettslige organer.

Offentligrettslige organer er organer eller virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter, og som står i en nær tilknytning til det offentlige.⁷ Begrunnelsen for å inkludere disse er blant annet å hindre at andre hensyn enn rent forretningsmessige kan påvirke virksomhetens valg av leverandører.

Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en virksomhet skal anses for å være et offentligrettslig organ:

• Organet må være opprettet for å tjene allmenhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter.⁸
• Organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt.⁹
• Organet må ha en tilstrekkelig tilknytning til det offentlige.¹⁰

Dersom en virksomhet først er å regne som et «offentligrettslig organ», men også delvis driver kommersielle virksomhet, vil regelverket uansett gjelde for alle anskaffelser som denne virksomheten gjennomfører.¹¹

2.1.2.1 Organet må være opprettet for å tjene allmenhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter

Det første vilkåret som må være oppfylt, er at organet må være opprettet for å tjene allmennhetens behov, samt at det ikke må være av industriell eller forretningsmessig karakter. Vilkåret legger opp til en todelt vurdering, hvor det både må avgjøres om organet tjener allmenhetens behov, og om organet er av en industriell eller forretningsmessig karakter.¹²)

Selv om vilkåret består av to deler, vil det være en helhetsvurdering av virksomhetens karakter som er avgjørende for om vilkåret er oppfylt.¹³

Eksempler på oppdragsgivere som regnes som offentligrettslige organer, er helseforetakene, Innovasjon Norge, NRK og Enova SF.

2.1.2.1.1 Allmennhetens behov

Allmennhetens behov er et begrep som skal fortolkes vidt.¹⁴ Det må foretas en konkret vurdering der et sentralt moment er om organet skal ivareta samfunnsmessige behov fremfor juridiske personers eller enkeltpersoners interesse.¹⁵ Organer som tjener allmennhetens behov, vil derfor typisk være organer som utfører oppgaver som man anser for å være samfunnsoppgaver. Dette kan gi seg utslag i at virksomheten deres helt eller delvis er lovregulert, slik at organet har visse rettigheter og plikter. Dersom organet er gitt eksklusive eller særskilte rettigheter, kan dette i seg selv være en indikator på at virksomheten er vurdert som viktig for allmennheten.¹⁶ Tilsvarende vil det være dersom organet utøver aktiviteter som normalt er lagt til det offentlige.¹⁷

Eksempler på type oppgaver som EU-domstolen har ansett som for å tjene allmennhetens behov, er fremstilling av offentlige dokumenter som pass og førerkort, offentlig helseforsikringsordninger, og oppgaver knyttet til avfallshåndtering.¹⁸)

Avgjørelse fra EU-domstolen C-155/19 Federazione Italiana Giuoco Calcio

I de forente saker C-155/19 og C-156/19 vurderte EU-domstolen om den italienske fotballfederasjonen (Federazione Italiana Giuoco Calcio, FIGC) er et offentligrettslig organ som dermed er omfattet av anskaffelsesregelverket. EU-domstolen konkluderte med at nasjonale idrettsforbund, som FIGC, utfører oppgaver av allmenn interesse, fordi fotballklubben er pålagt å følge spesifikke offentlige formål som er uttømmende oppført i CONI-statutten (Den italienske olympiske komité).¹⁹) Dette var oppgaver som dopingbekjempelse, trening av trenere, bruk og administrasjon av offentlige idrettsanlegg og bruk av offentlige subsidier.

C-155/19 og 156/19

2.1.2.1.2 Industriell eller forretningsmessig karakter

Dersom virksomheten til organet tjener allmennhetens behov, må det vurderes om det allmenne behovet som virksomheten skal tjene, «er av industriell eller forretningsmessig karakter». I denne sammenheng er det sentralt om organet vil opptre som en privat aktør i markedet eller om det kan komme til å ta hensyn som ikke er rent økonomiske.²⁰

EU-domstolen har oppstilt en rekke momenter som er relevante i vurderingen av om virksomheten er av industriell eller forretningsmessig karakter. For det første må virksomhetens formål og hvilke omstendigheter som ledet til opprettelsen av organet, vurderes.²¹ I denne sammenheng kan det være nyttig å se på organets formålsbestemmelser.²²

Det vil videre være av betydning hvilke betingelser organet utøver sine aktiviteter under, herunder om virksomheten drives i et konkurranseutsatt marked og opererer under normale markedsvilkår. Det vil her være sentralt om virksomheten har fortjeneste som formål. Dersom organet utøver sin virksomhet under normale markedsvilkår, vil det normalt sett foreta anskaffelser som er begrunnet i økonomiske hensyn.

I denne sammenheng er det også relevant å se hen til om organet bærer den kommersielle risikoen ved at det opererer på egen regning og risiko.²³ Dersom det er etablert ordninger for å dekke eventuelle økonomiske tap vil det tale for at det ikke er et organ av industriell og kommersiell karakter, eksempelvis dersom det offentlige vil gå inn og redde virksomheten ved fare for konkurs eller lignende.²⁴

Et ytterligere moment av betydning er hvordan organets priser er fastsatt. Dersom prisene er fastsatt av offentlige myndigheter og ikke etter en ordinær markedsprising, vil dette tale for at det ikke er et organ som ikke er av industriell eller kommersielle karakter.

2.1.2.2. Organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt

Det andre vilkåret som må være oppfylt, er at organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt.²⁵ Et rettssubjekt er en juridisk person som kan ha rettigheter og plikter, samt foreta rettsstiftende handlinger. Eksempler er aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, stiftelser og interkommunale foretak.²⁶

2.1.2.3 Organet må være tilstrekkelig tilknyttet til det offentlige

Det tredje vilkåret som må være oppfylt, er at organet må være tilstrekkelig tilknyttet til det offentlige.²⁷ For å oppfylle dette vilkåret må ett av de følgende alternativene være oppfylt:

• Organet er hovedsakelig finansiert av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.
• Organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheters eller andre offentlige organers ledelsesmessige kontroll.
• Organet har et administrasjons-, ledelses-, eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

Det avgjørende for om disse vilkårene er oppfylt, er om virksomheten har en tilknytning til det offentlige som gir det offentlige en mulighet til å utøve innflytelse på virksomhetens beslutninger.²⁸ Vilkårene er alternative, som vil si at kun ett av vilkårene må være oppfylt for at tilknytningen skal anses å være tilstrekkelig. De momentene som inngår i vurderingen av det ene alternativet, kan også ha betydning i vurderingen av et annet alternativ.

2.1.2.3.1 Organet er hovedsakelig finansiert av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer

Alternativet om at organet hovedsakelig må være finansiert av det offentlige, må forstås vidt og omfatte mer enn direkte finansiering over det offentliges budsjetter.²⁹ Om det foreligger finansiering, må sees i sammenheng med reglenes formål. Ikke alle utbetalinger har den konsekvens at det offentlige får innflytelse over organets beslutninger og vil skape et avhengighetsforhold.³⁰ At det offentlige betaler for innkjøp foretatt fra andre organer, vil eksempelvis ikke medføre at det har en avgjørende innflytelse og kontroll. Grensen mellom hva som skal anses som tilskudd til organets virksomhet, og hva som er betaling for en motytelse, kan være vanskelig å trekke. Et sentralt moment er antagelig hvorvidt oppdragsgiver har en selvstendig interesse i leveringen av organets ytelse utover det offentliges interesse i generelt å støtte aktivitetene som organet utøver.³¹

Dersom det offentlige finansierer organet, må det vurderes hvorvidt denne finansieringen utgjør hoveddelen av organets totale finansiering. Det forutsettes at mer enn halvparten av organets finansiering kommer fra det offentlige for at det skal regnes som å «hovedsakelig» være finansiert av det offentlige.³² Vurderingen må foretas årlig, regnet fra begynnelsen av regnskapsåret det året som anskaffelsen skal foretas.³³ Alle inntektene som organet har, skal tas med i beregningen, inkludert de som kommer fra kommersiell aktivitet.³⁴

2.1.2.3.2 Organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheters eller andre offentligrettslige organers ledelsesmessige kontroll

Alternativet om at organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organers ledelsesmessige kontroll, omtales også som kontrollkriteriet. Kontrollkriteriet må vurderes ut fra en helhetsvurdering av den innflytelsen som det offentlige har på organets beslutninger, og om dette kan påvirke organets innkjøpsvirksomhet.³⁵ Det kan være tale om både alminnelig administrativ kontroll og instruksjonsmyndighet eller lignende. Praksis fra EU-domstolen viser at indirekte kontroll kan være tilstrekkelig for å oppfylle kontrollkriteriet.³⁶ Et eksempel er statlig indirekte kontroll med innkjøpere via instruksjonsmyndighet og kontroll av økonomiske aktiviteter.

Det er ikke avgjørende om det offentlige faktisk benytter seg av muligheten til å kontrollere organet, så lenge de har en formell innflytelse.³⁷ Kontroll som eksisterer fordi det offentlige utsteder tillatelser og konsesjoner, er ikke tilstrekkelig. Tilsvarende er det ikke nok at organet er underlagt en kontroll gjennom generell lovgivning.

I vurderingen av om interkommunale selskaper er offentligrettslige organer, er det et spørsmål om graden av innflytelse skal vurderes for hver enkelt kommune som deltar i samarbeidet, eller det offentlige sett under ett. Her taler formålet bak bestemmelsen for at det ikke er noe krav om at et organ alene har den nødvendige innflytelsen, og for at de ulike kommunene som deltar i et interkommunalt selskap, kan identifiseres med hverandre.

At kontrollkriteriet innebærer en helhetsvurdering, medfører at ulike forhold som hver for seg ikke tilsier at kontrollkriteriet er oppfylt, samlet sett kan føre til at vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten fant i en sak fra 2014 at et borettslag oppfylte kontrollkriteriet. Borettslaget var etablert av Sortland boligstiftelse, som eide 61 prosent av boenhetene, og boligstiftelsen hadde sørget for å vedtektsfeste formålsbestemmelser og reguleringer som forbeholdte boenhetene til personer som boligstiftelsen var ansvarlig for å skaffe bolig til. Domstolen konkluderte med at disse forholdene samlet utgjorde at borettslaget var underlagt boligstiftelsens, og dermed et offentlig organs, kontroll.³⁸

2.1.2.3.3 Organet har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer

Et alternativ er at organet har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

Administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan er selskapsorganer hvor medlemmene kan ha en reell innflytelse på virksomhetsdriften, herunder de anskaffelsene som organet foretar seg. Dette er typisk styret og generalforsamlingen i et selskap.³⁹ Representantskapet er også et ledelsesorgan dersom det har en reell innflytelse på organets drift.⁴⁰

Ordlyden «over halvparten» innebærer at flertallet av medlemmene må være oppnevnt av det offentlige. Vilkåret vil være oppfylt selv om det er ulike offentlige organer som utpeker de enkelte medlemmene. Vilkåret vil som regel være oppfylt der det er snakk om et organ som er eid av det offentlige, fordi eierskap normalt innebærer at man har en rett til å oppnevne selskapets styremedlemmer. Dette utgangspunktet kan imidlertid være begrenset av at aksjonæravtaler eller vedtekter begrenser innflytelsen.

2.1.3 Sammenslutninger med statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter eller offentligrettslige organer

Reglene omfatter også sammenslutninger med statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og/eller offentligrettslige organer.⁴¹ Bestemmelsen er et utrykk for at anskaffelsesregelverket også gjelder der det offentlige går inn i virksomheter som på den ene siden ikke er selvstendige juridiske personer, og som på den annen side ikke alene kan sees på som en lokal eller regional myndighet, eller som et offentligrettslig organ. Bestemmelsen er altså ment å omfatte samarbeids- eller organisasjonsformer som er etablert med offentlige oppdragsgiveres deltakelse, uten at det er etablert en selvstendig juridisk person. Dersom disse har gått sammen i en selvstendig juridisk person, skal organet vurderes opp mot definisjonen av offentligrettslig organ.⁴²

Ordlyden i bestemmelsen fastsetter at reglene gjelder for «sammenslutninger med en eller flere oppdragsgivere».⁴³ Det er ikke noe krav at sammenslutningen må bestå kun av virksomheter som blir regnet som offentlige oppdragsgivere. En sammenslutning hvor private virksomheter inngår, vil også kunne være omfattet.⁴⁴

2.2 Hvilke anskaffelser er omfattet av anskaffelsesforskriften?

2.2.1 Hvilke typer anskaffelser er omfattet av anskaffelsesforskriften?

Lov og forskrift om offentlige anskaffelser gjelder når oppdragsgivere inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter eller gjennomfører plan- og designkonkurranser, med en anslått verdi som er lik eller overstiger 500.000 kroner ekskl. mva.⁴⁵

Forskriften definerer hva som utgjør henholdsvis en varekontrakt, en tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt i § 4-1.

Varekontrakter er kontrakter om kjøp, avbetalingskjøp, leasing eller leie, med eller uten rett til kjøp, av varer. En varekontrakt kan inkludere monterings- og installasjonsarbeid.⁴⁶

Tjenestekontrakter er kontrakter om utførelsen av tjenester med unntak av kontrakter som faller inn under definisjonen av en bygge- og anleggskontrakt.⁴⁷

Bygge- og anleggskontrakter omfatter tre typer kontrakter. Dette gjelder kontrakter om:

• utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med aktiviteter som angitt i forskriftens vedlegg 1⁴⁸
• utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av et bygge- og anleggsarbeid⁴⁹
• utførelsen på en hvilken som helst måte av et bygge- og anleggsarbeid som oppfyller kravene som er satt av en oppdragsgiver som har avgjørende innflytelse på arbeidets art eller planlegging⁵⁰

Et bygge- og anleggsarbeid er definert i forskriften som resultatet av et sett av bygge- og anleggsaktiviteter som i sin helhet er tilstrekkelig til å oppfylle en økonomisk eller teknisk funksjon.⁵¹

En plan- og designkonkurranse er definert som en anskaffelsesprosedyre som gjør det mulig for oppdragsgiver å få utarbeidet et planleggings- eller prosjekteringsarbeid, inkludert et design, gjennom en konkurranse der juryen kårer én eller flere vinnere.⁵² Hvordan plan- og designkonkurranser skal gjennomføres, er regulert i forskriftens del V. Se kapittel 16 i veilederen for mer informasjon om gjennomføring av konkurranser.

Unntak fra reglene om når kontrakter er omfattet av anskaffelsesregelverket, er regulert i anskaffelsesforskriften kapittel 2 og 3. Les mer om reglene om egenregi i veilederens kapittel 4.

2.2.2 Hva er en kontrakt?

2.2.2.1 Innledning

Med kontrakt menes en gjensidig bebyrdende avtale som en eller flere oppdragsgivere inngår skriftlig med en eller flere leverandører.⁵³ Hvis det er en gjensidig bebyrdende avtale, vil utgangspunktet være at anskaffelsesreglene skal følges.

2.2.2.2 Kravet om gjensidig bebyrdende avtale

For at en kontrakt skal være gjensidig bebyrdende i tråd med § 4-1 bokstav a, må begge parter ha forpliktelser etter avtalen. Som gjensidig bebyrdende avtale regnes en avtale hvor hver av partene forplikter seg til å levere en ytelse mot en annen ytelse. EU-domstolen har lagt til grunn at dette også gjelder hvis vederlaget er begrenset til delvis godtgjørelse av kostnadene forbundet med ytelsen.⁵⁴ Videre er det sentralt om disse forpliktelsene er rettslig bindende, slik at de kan håndheves av en domstol.⁵⁵

Disse forpliktelsene må være gjensidig avhengige av hverandre. For at ytelsen skal være omfattet av anskaffelsesreglene, må den innebære en direkte økonomisk fordel for oppdragsgiver.⁵⁶ En direkte økonomisk fordel trenger ikke innebære at oppdragsgiver mottar materiell eller en fysisk gjenstand, men kan for eksempel innebære bruksrettigheter. Det er heller ikke et krav om at oppdragsgiver selv er direkte mottaker av den økonomiske fordelen.⁵⁷

Oppdragsgiver må også gi leverandøren en motytelse, i form av et vederlag. I praksis vil ofte oppdragsgivers vederlag bestå i å betale en sum penger, men det kan også være andre former for økonomisk motytelser, for eksempel å gi avkall på noe en ellers ville fått, eller å gi leverandøren rett til å innsamle vederlag fra tredjeparter.⁵⁸ At ytelsene står i misforhold til hverandre, utelukker ikke at det er en gjensidig bebyrdende avtale.⁵⁹ Det avgjørende er om det faktisk foreligger en motytelse eller ikke.⁶⁰

KOFA-sak 2011/312

Saken gjaldt en avtale om etablering, drift og vedlikehold av en skulptur- og kulturminnepark, som var finansiert av en stiftelse. Spørsmålet var om det var en «gjensidig bebyrdende» avtale, og om kontrakten derfor skulle vært kunngjort i medhold av anskaffelsesregelverket.

I avsnitt 70 uttalte klagenemnda at «Overstående rettskilder viser at vilkåret for at det foreligger en gjensidig bebyrdende kontrakt i anskaffelsesforskriftens forstand er at det foreligger en gjensidighet mellom partenes ytelser, og at ytelsene har økonomisk verdi. Også et avkall på en rettighet kan ha økonomisk verdi. Det kan være tale om en kontrakt selv om det er misforhold mellom ytelsene. Imidlertid må motytelsen ha preg av å være et kontraktsrettslig vederlag før det er tale om en gjensidig bebyrdende avtale.»

I vurderingen ble det lagt vekt på flere ulike momenter. Blant annet ble det lagt vekt på at kostnadene innklagede påtok seg i forbindelse med administrering av avtalen ved å dekke utgifter til en stillingsprosent, ikke tilgodeså stiftelsen ettersom de knyttet seg til å dekke administrasjonsavgifter. Videre ble inntekten innklagde ga avkall på for publikumstoalettene, ikke ansett som en fordel for stiftelsen. Klagenemnda viste til at stiftelsen ville ha utgifter til opprettelse, drift og vedlikehold av toalettene, og at det fremgikk av kontrakten at disse inntektene var ment å dekke utgiftene, og at det ikke knyttet seg kommersiell inntekt til publikumstoalettene. Ei heller kunne klagenemnda se at innklagdes avkall på kontorlokaler som stiftelsen skulle ta i bruk for administrering av parken, ville ha en reell økonomisk verdi for stiftelsen, ettersom det var parkens forretningsforhold som skulle administreres fra lokalene.

Klagenemnda kom etter en vurdering til at stiftelsen ikke mottok motytelser som hadde karakter av å være et kontraktsrettslig vederlag, og at det dermed ikke var tale om en gjensidig bebyrdende avtale. Dermed kom ikke daværende anskaffelsesforskrift fra 1999 til anvendelse.

KOFA-sak 2011/312

2.2.2.3 Kravet om skriftlighet

Det følger av forskriftens definisjon av kontrakt at kontrakten skal være skriftlig.⁶¹ Formålet med regelverket og alminnelige omgåelsesbetraktninger tilsier imidlertid at kravene til skriftlighet ikke skal tolkes strengt. I praksis har ikke skriftlighetskravet blitt tolket som en reell begrensning når det gjelder spørsmålet om hvilke kontrakter som er omfattet av forskriften. Dette er delvis fordi det normalt ikke vil forekomme anskaffelser som er omfattet av forskriften uten at de er nedtegnet skriftlig. Det er også fordi omgåelsesbetraktninger tilsier at dersom en oppdragsgiver skulle inngå en slik avtale muntlig, så gjelder anskaffelsesreglene likevel.⁶²

2.2.2.4 Avgrensning mot ensidig tilskudd

Gjensidig bebyrdende kontrakter må avgrenses mot ensidig tilskudd fra oppdragsgivere, ettersom ensidige tilskudd ikke omfattes av anskaffelsesreglene.

Når grensen mellom gjensidig bebyrdende kontrakter og tilskudd skal trekkes, er det ikke avgjørende hva den konkrete transaksjonen er omtalt som, men hvorvidt det reelt foreligger en gjensidig bebyrdende avtale. For eksempel vil kontrakter som i realiteten gjennomfører et forvaltningsvedtak eller anses som utøving av offentlig myndighet, falle utenfor.⁶³ Det er flere momenter som kan være relevante i grensedragningen, og oppdragsgiver må foreta en konkret helhetsvurdering hvor disse vurderes i sammenheng.

Les mer om forholdet mellom tilskudd og anskaffelser i DFØs veileder om tilskudd.

EU-kommisjonen har i en veileder for tjenester av allmenn økonomisk interesse⁶⁴ angitt enkelte momenter som det kan tas hensyn til i en helhetsvurdering. Det uttales i veilederen at følgende særtrekk taler for at man har å gjøre med en gjensidig bebyrdende kontrakt:

• Formålet med kontrakten er å dekke de behovene den offentlige oppdragsgiver har definert innenfor sitt kompetanseområde.
• Tjenestens karakter og måten den skal utføres på, er spesifisert i detalj av den offentlige oppdragsgiver.
• Det er kontraktsfestet et vederlag for tjenesten.
• Den offentlige oppdragsgiver tar initiativet til å finne en leverandør som kan yte tjenesten.
• Kontrakten inneholder misligholdsbeføyelser ved kontraktsbrudd, for eksempel erstatning.

Avgjørelse fra EU-domstolen C-606/17 IBA Molcular Italy Srl

Saken gjaldt et tilskudd fra regionen Veneto i Italia til et privat sykehus (Sacro Coure) om fremstilling og levering av gratis legemidler til helseinstitusjoner i regionen. Et av spørsmålet i saken var om denne avtalen om tilskudd er en gjensidig bebyrdende avtale. Tilskuddet til Sacro Coure skulle gå til å dekke kostnadene forbundet med levering av gratis legemidler i regionen. Domstolen viste til (jf. avsnitt 29-30) at gjensidig bebyrdende kontrakt forstås som en avtale hvor hver av partene forplikter seg til å levere en ytelse mot en annen ytelse. Dette gjelder også hvis vederlaget er begrenset til delvis godtgjørelse av kostnadene forbundet med ytelsen. Videre at tilskuddet utelukkende skulle støtte dette formålet:

«Heraf følger, at en kontrakt som den i hovedsagen omhandlede, hvorved en økonomisk aktør forpligter sig til at fremstille og levere et produkt til forskellige myndigheder mod en finansiering, som udelukkende er bestemt til at gennemføre dette mål, er omfattet af begrebet »gensidigt bebyrdende« aftale som omhandlet i artikel 1, stk. 2, litra a), i direktiv 2004/18, selv om dette tilskud eller de leveringsomkostninger, som de nævnte myndigheder kan faktureres, ikke fuldt ud kompenserer for omkostningerne til fremstilling og distribution af det nævnte produkt.»⁶⁵

Konklusjonen i saken var et denne avtalen var en gjensidig bebyrdende kontrakt som er omfattet av anskaffelsesregelverket.

Avgjørelse fra EU-domstolen C-606/17 IBA Molecular Italy Srl

KOFA-sak 2005/180

Helse- og omsorgsdepartementet inngikk avtaler med rehabiliteringssentre og opptreningsinstitusjoner om offentlig finansiering. Blant disse var CatoSenteret, som fikk tildelt midler direkte gjennom Stortingets årlige budsjettvedtak. KOFA fant imidlertid at det forelå en gjensidig bebyrdende kontrakt ettersom CatoSenteret hadde forpliktet seg til å levere en tjeneste som motytelse for støtten. Statens tilskudd sto i direkte forhold til omfanget av de forpliktelser som påhvilte CatoSenteret, det vil si antall behandlingsplasser og kursdøgn stilt til rådighet. Senteret måtte dokumentere, i form av årlige rapporter, hvordan midlene ble brukt. Videre bestemte oppdragsgiver hvilke målgrupper CatoSenteret forpliktet seg til å gi tilbud til. Oppdragsgiver hadde derfor en viss kontroll over den gjenytelsen CatoSenteret ga.

KOFA-sak 2005/180

KOFA-sak 2023/193

Bergen kommune inngikk diverse avtaler om adgang til fritidsaktiviteter gjennom ordningen “Aktivitetskortet”. Tilbudet var rettet mot kommunens innbyggere. Konkurransen ble ikke kunngjort. Spørsmålet var om hvorvidt anskaffelsesregelverket kom til anvendelse eller ikke, ettersom kontraktene totalt sett oversteg terskelverdien som pålegger kunngjøring. Bergen kommune argumenterte for at regelverket ikke kom til anvendelse fordi det var en tilskuddsordning fremfor en “gjensidig bebyrdende avtale”. KOFA kom frem til det motsatte. Aktivitetskortene, som Bergen kommune hadde betalt et vederlag for, ga dem en økonomisk fordel ved at brukerne fikk tilgang på fritidsaktiviteter. KOFA understreket at en økonomisk fordel bestod, til tross for at leverandørens ytelse ikke direkte tilkom oppdragsgiver. Videre forelå det en gjensidig bebyrdende kontrakt, ettersom leverandørene hadde forpliktet seg til å levere en tjeneste som motytelse til vederlaget fra kommunen. Vederlaget fra kommunen stod dermed i direkte forhold til leverandørenes ytelse. Dette ga kommunen en viss kontroll over ytelsen som skulle leveres.

KOFA-sak 2023/193

2.2.2.5 Avgrensning mot gaver

Rene gaver til oppdragsgiver faller utenfor kontraktsbegrepet, da oppdragsgiver ikke yter vederlag. Hvis avtalen derimot inneholder både et gaveelement og en form for vederlag, vil det foreligge en gjensidig bebyrdende kontrakt.⁶⁶) Det må foretas en konkret vurdering for hver enkelt anskaffelse.

Et eksempel på en gave er et fond som gir et beløp til et helseforetak til innkjøp av teknisk utstyr til sykehuset. Hvis giveren har bestemt hva som skal anskaffes og fra hvem, anses dette som en gave til sykehuset, selv om sykehuset selv skal foreta anskaffelsen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det må gjennomføres en konkurranse der giveren for eksempel har bestemt hvilket merke som skal anskaffes for donasjonen, dersom det ikke er angitt hvilken leverandør det skal kjøpes fra, og det finnes flere leverandører av dette merket. Hvis giveren har latt det være opp til oppdragsgiver å bestemme hva som skal anskaffes og fra hvem, må det gjennomføres en konkurranse i henhold til anskaffelsesreglene.

I eksempelet over må mottaker være oppmerksom på at hvis mottak av utstyret anses som en gave, kan mottak av utstyret innebære behov for service eller andre tjenester som kan være omfattet av anskaffelsesregelverket. Oppdragsgiver bør derfor vurdere dette før de mottar en gave.

KOFA-sak 2016/39

Saken gjaldt en kontrakt om kjøp av et konsertflygel uten at innklagede kunngjorde konkurranse i forkant. Flygelet ble delvis finansiert gjennom en gave fra Flekkefjord Sparebank. Spørsmålet var om kjøpet var omfattet av anskaffelsesregelverket og dermed representerte en ulovlig direkteanskaffelse. Merk at saken gjaldt anskaffelsesforskriften fra 2006, men vurderingen klagenemnda gjorde knyttet til «gjensidig bebyrdende» kontrakt og gaveelement, er fortsatt relevant i forbindelse med nåværende anskaffelsesforskrift.

Klagenemnda viste til departementets veileder til daværende regelverk, hvor det blant annet fremgikk at dersom avtalen «inneholder både et gaveelement og en form for vederlag, vil det foreligge en gjensidig bebyrdende kontrakt». Klagenemnda var enig i dette, og la til grunn at avtalen om kjøp av flygelet utgjorde en gjensidig bebyrdende avtale.

KOFA-sak 2016/39

2.3 Hvem er rettighetshavere etter anskaffelsesregelverket?

Det er kun virksomheter som er rettighetshavere, som har rettigheter etter anskaffelsesforskriften, og følgelig kun virksomheter som er rettighetshavere, som kan påberope seg disse rettighetene.

Hvilke leverandører som er rettighetshavere etter anskaffelsesforskriften, reguleres i anskaffelsesloven § 3.⁶⁷)

Les mer om hvem som er rettighetshavere, i DFØs veileder til anskaffelsesloven kapittel 4.

Fotnoter